Pick Language

Maria Navarro Skaranger

 (NO) Maria Navarro Skaranger (c) Pernille Marie Walvik

Maria Navarro Skaranger (1994) was born and lives in Oslo. She has studied writing at the Academy of Creative Writing in Hordaland and comparative literature at the University of Oslo. As the author of just two books, Skaranger displays an impressive preciseness in the way she brings up relevant themes with great originality. Her debut novel All the Foreigners Have Closed Curtains (2015) is the first Norwegian book written in a consistent multi-ethnolect from a diverse Oslo suburb, her language absorbing expressions from different countries and backgrounds. The novel received much attention and was awarded the First Novel Prize. The film version of the novel was launched in Norwegian cinemas in March 2020. Her second novel, Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) (Book of Grief (The Story of Nils in the Woods)), was published in 2018 and won the Oslo Prize the same year. In 2019, she was one of 12 contributors to Homeland, a presitigous anthology co-edited by HRH Mette-Marit, which explores what it means to be Norwegian.

 

  • EUPL Year: 
    2020
  • EUPL Country: 

Winning Book

Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)

Book of Grief (The Story of Nils in the Woods) is Maria Navarro Skaranger’s second novel. Nils, a young man of around 30 years old, has taken his own life. Through anecdotes, seemingly trivial events and memories, his sister tells the story of the family before and after Nils. It is the story of a boy who was already a loner as a child, a young man who never really found his place in society, in education, at work or among friends. Nils’ and his siblings are trying to find a way to live on after Nils, and it turns out to be three very different tracks to follow.

 (NO) Bok om sorg

Publishing House

Address: 

Kristian Augusts gate 16, Oslo, Norway

Organisation: 
Forlaget Oktober

Agent / Rights Director

Representative: 
Henrik Francke, Oslo Literary Agency

Translation Deals

  • Albanian: Albas
  • Bulgarian: Perseus
  • Croatian: Naklada Ljevak
  • Faroese: Sprotin
  • Macedonia: Ars Lamina
  • Serbia: Treci Trg

Excerpt

Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) - Maria Navarro Skaranger

RYDDE UT

(ULYKKEN)

1. Jeg liker best de bildene der Nils tuller. De bildene der han drikker en øl, geiper, lager grimaser. Det ser så ekte ut.

Det finnes en del bilder der vi er barn, der han er barn, oppfører seg som barn, løper på en eng, klatrer i trær, bilder fra fisketurer. Det finnes de der han er syk. I albumene er disse bildene ofte klippet litt i, han kan være klippet bort, eller være halv, enten fordi han ser så tynn ut eller fordi det bare er sånt man gjør.

2. Mammas øyne var umulige å tyde, hun sa nesten ingenting heller.

Det første broren min Mik sa: Det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje. Han sa det veldig enkelt og greit, ikke overraska, mer bekreftende, faren min nikket han også, faren min var enig, Mik sa noe han kjente seg igjen i, alle var liksom enige, som om vi alle på en eller annen måte hadde forberedt oss eller tenkt det før, tanken hadde allerede streifet oss, og da hadde den vel også streifet Nils selv. Mest sannsynlig for lenge siden. Da han bodde i skogen eller kanskje de første gangene han ble lagt inn.

Vi hadde kanskje tenkt allerede da, at denne gutten, han kommer aldri til å bli gammel, han kommer aldri til å få barn, gifte seg, kjøpe hus og bil.

3. Først var stemmen til faren min i telefonen bare veldig tørr, mutt, virka nesten sur. Mamma sa alltid før at dette mutte var en typisk nordnorsk greie. Man sier noe til han, så bruker han veldig lang tid på å svare, kanskje ti sekunder.

Etterpå hadde han et ansiktsuttrykk som var umulig å bestemme, øynene vidåpne og helt blanke og glassaktige, kanskje han var skremt, redd, begge deler.

Han tok hunden på løpetur og var borte i mange timer. Da de kom inn igjen, la hunden seg rett ned på gulvet og sovna, lå helt stille og med tunga ut, akkurat som den var død, den òg. Faren min tok seg i håret hele tida, klødde seg bak ørene, pirket, strøk håret bakover med fingrene, kikka på fingrene sine etterpå. Han tok et stort glass med cola som han drakk og drakk av helt til det var tomt. Jeg tenkte på hvordan kullsyra måtte ha gitt han frysninger. Etterpå fylte han glasset med vann, så helte han vann i hendene som han skvettet opp i ansiktet sitt flere ganger.

4. De første nettene hos mamma var jeg våken, jeg prøvde å legge meg ned, holde øynene igjen og bli liggende, bli i senga, jeg lå på siden, på ryggen, jeg stod opp igjen, gikk stille inn på kjøkkenet, jeg lot det være mørkt, spiste, drakk, så på tv. Jeg trodde det gradvis skulle gi seg, men selv da jeg dro tilbake til min egen leilighet var jeg våken, og heller ikke om dagen kunne jeg sove. Jeg spydde og hakket tenner. Om kroppen gikk i krig eller i brems, det vet jeg ikke, en rekke normalreaksjoner, sa legen, søvnproblemer, følelse av apati, nedsatt matlyst. Jeg fikk et papir med en firkant på. Firkanten skulle jeg være inni, det var noe med å ha kontakt med følelsene sine eller ikke.

Jeg bretta papiret sammen og putta det i veska, prøvde å ta det til meg, tenke på firkanten, var på vakt. Når jeg spydde, spiste jeg etterpå, og når jeg hakket tenner, pusta jeg inn med nesa og ut med munnen.

5. Brevet var datert dagen før, eller to dager før, det var bretta sammen, det lå i jakkelomma hans. Det var ikke langt, noen få setninger som jeg ikke husker eksakt, men det stod noe sånt som at han var sliten og at denne gangen orka han ikke mer. Han må ha prøvd å unnslippe det, eller han må ha visst at han ikke kom til å bli frisk igjen. Kanskje det var derfor han ikke gjorde så mye ut av seg, han søkte ikke hjelp. Han gikk til psykiateren, hun satte en sprøyte i rumpa hans og han gikk hjem igjen. Var det en ro over det hele?

6. Det er ikke langt. Hvis man vil gå inn til skogen fra leiligheten til Nils, så går man bare litt oppover i borettslaget, langs veien og gjennom bommen og under ei gangbru, det blir færre og færre hus jo lenger ut man kommer. Det er skogen og det er blokkene, som er plassert symmetrisk foran hverandre. Det er mørk gran og furu og noen vann, og hvis man går langt, er det enda mer skog, flere vann, og noen gårder.

7. Nils bodde i gråblokkene, de store som mange synes er stygge fordi de ser ut som russerblokker. Det finnes ikke mange slike blokker i Osloområdet. Det er Rødtvet, Tveita og Ammerud, det er flere også, sikkert. Som barn tulla vi ofte med at jeg kom til å ende opp som trebarnsmor i blokkene, vi tulla med at blokkene bare var for narkiser og trygda folk eller innvandrere som presser alle barna sine inn på ett rom.

De var ment å skulle påvirke beboerne på en positiv måte, den umiddelbare nærheten til skogen rundt, et kjøpesenter like bortenfor, banen ned til byen. Jeg vet ikke helt hva som gikk galt.

8. Blokkene ble pussa opp for kanskje to år siden, og da var det store oppslag i avisene, om at nå skulle det bli bedre å bo der, og mer barnevennlig, og det var noen som hadde reagert på den skrekkfilmen som ble spilt inn i samme blokk, at det var negativt for miljøet. Nå skulle obos pusse opp slik at blokkene ble mindre betong! De la kunstgressmatte som gulv på alle verandaene, de satte inn store glassplater over rekkverket, så verandaen kan bli et helt rom eller en boks eller et drivhus, det blir mindre kaldt om vinteren og enda varmere på sommeren. For å kikke ut og ned på bakken må man skyve glassene til side, da kan man lene seg ut. Utsikten går til baksida på gamlehjemmet, en gressplen, en bilvei og skogen.

9. Jeg var ikke hjemme hos han mange ganger. Leiligheten var liten og beregna på én person, selv om det er flere familier som bor i blokka, kanskje er leilighetene i forskjellig størrelse, det vet jeg ikke helt. Det var fint for han å ha sitt eget sted. Jeg spiste middag og sov over to ganger, den ene gangen lagde han biff, den var mør og lys rosa inni, perfekt stekt, han hadde lagd fløtepotetene fra bunnen av, sa han. Jeg sov på en madrass og han sov i sovesofaen. Han stod opp midt på natta og satt lenge på verandaen og røyka.

Den andre gangen hadde han lagd suppe. Jeg var der kanskje en gang til, for å hente noe eller for å gi han et råd.

Contact Details

Watch Maria's video