Maria Kjos Fonn
Biographie
Kjos Fonn ecrit fréquemment des articles d’opinions abordant des problématiques sociétales comme la politique et le féminisme. Elle vit à Oslo.
Livre nominé : Margaret, er du i sorg
Résumé
Maria Kjos Fonn est très vite devenue une des voix littéraires les plus importantes puissantes de cette génération. Sa capacite et sa volonté de montrer avec courage le quotidien des gens qui vivent en marge lui a valu l’aval des critiques et des nominations pour plusieurs prix prestigieux, comme le prix Brage. Vie et mort, addiction, maladies mentales, négligences ou tendances suicidaires : l’autrice aborde franchement des sujets sombres, en abordant ses personnages avec sagesse et humour noir, ce qui rend ses romans plus légers. C’est si authentique que l’on penserait que c’est autobiographique, mais ne l’est pas : en plus de son empathie, Kjos approche ces sujets d’un point de vue intellectuel. Le lecteur des romans de Kjos Fonn est profondément touche et a une plus grande compréhension de la manière dont la vie se déroule au bord de l’abysse existentielle, et c’est précisément là où la littérature fleurit le mieux.
- Suède: Flo Forlag
- Danemark: Staarup & Co
Extraits
Den første du har elsket, vil alltid være den siste. For min egen del forelsket jeg meg i Tezcatlipoca, herren over himmelen og natten, for det var i hans makt å rive ned og bygge opp. Jeg skjønte, altfor tidlig, at det var i min makt å få ting til å forsvinne – kråkefjær, blått og rosa glitterdryss, min egen mor. Og fordi jeg visste hvordan dette foregikk, hvordan man kunne fjerne biter av verden slik en kirurg skjærer bort en svulst, havnet jeg selv på utsiden av det hele. For det er ikke sant, slik de ville ha meg til å tro, at jeg føler et overveldende kontrolltap, at verden er grunnleggende kaotisk og uforutsigbar, at jeg trengte å utvikle patologisk skyldfølelse for å gi meg selv en illusjon av mestring og mening. Det er ikke sånn, det er verre: Skylden er helt berettiget. Barn av selvmordere føler ikke avmakt, men makt.
Vi står i kø utenfor disseksjonssalen. Hjertet mitt er helt i ro, som om det ligger og flyter i formalin. Noen av de andre er hvite i ansiktet. Ved siden av meg står en gutt med en fuktig hinne over ansiktet, leppene bevrer når han ler.
Det er vel ingen som kommer til å besvime, sier jeg.
Læreren åpner døra, og lukta slår ut. En skarp dunst av sprit. Nesten berusende. Jeg rygger ikke. Svimler ikke. Går rett inn.
Den kjølige lufta prikker mot huden. Nummer hjernen. Jeg ser på hendene mine. Etter at jeg filte neglene i dag tidlig, har det kommet en liten rift i tommelfingerneglen. Skjønner ikke hvordan jeg kunne overse den. Jeg tar på et grønt forkle, nitrilhansker.
Formalinet hindrer nedbrytningen, men noe brytes ned uansett. Folk hvisker om den kjemiske lukta, ser bleke ut. Som om de ikke var forberedt. Alle vet at lukta kommer sterkere tilbake når du tror du har vennet deg til den. At den skyller over deg igjen og igjen mens du prøver å holde pusten, men puster du ikke, ender du opp som hun på stålbenken.
Jeg er uberørt.
Vi går sammen i grupper. Jeg melder meg til å skjære først.
Liket er dekket av våte håndklær. Noen brekker seg. Jeg støtter meg ikke til bordet engang. Det er bare et press i tinningen, eller noe tåkete, en hinne over øynene. En slags hodepine. Brystet blottlegges. Håndkleet ligger fortsatt over ansiktet hennes. Men jeg kan se det likevel. Rosehåret. Det lille flashet eller glimtet når hun smiler.
Synene bryter i hodet mitt, lyser opp, løser seg opp.
Nei. Den døde kroppen ligner ingen jeg har sett før. Absolutt ingen. Jeg må bli kvitt bildene som ruller på netthinnen og trykker på pause. De blir uskarpe og skjermen blank.
Det er en gammel dame som ligger der. Hun sovnet sikkert inn en kveld og våknet ikke igjen, døde av alderdom, rett og slett. En helt naturlig død. En gammel dame som hadde testamentert kroppen sin til forskning og undervisning.
Og nå er det min tur. Jeg vet ikke hva man bør tenke, har ikke tenkt å tenke i det hele tatt. Skal bare jobbe. Dette er et skolefag. Tre kvarter. Førtifem minutter. Jeg skal gjøre det jeg må.
Jeg tar fram skalpellen, lager et snitt i midtlinjen. Et T-snitt under kragebeina. Kroppen er tung og ugjennomtrengelig, som gummi. Stritter nesten imot mens jeg skjærer løs hud og muskulatur og bretter hudflappene til side. Klipper opp ribbeina, løfter ut forsiden av brystkassen.
Rart, egentlig. Hvor god kontroll jeg har på disse instrumentene. Jeg er Jack the Ripper, borer gjennom alt kroppen er, alt den noen gang har vært. Hvor er hjertet, hvor er det jævla hjertet.
På do lar jeg vannet renne, vet ikke om det er varmt eller kaldt, hendene blir røde. Ser ansiktet mitt i speilet, noen hårstrå er på avveie, setter opp håret på nytt. Smiler til meg selv. Børster rouge over kin- nene, som liksom har fadet litt i fargen, eller falmet, hva sier man? Så river jeg boksen med tørkepapir av veggen, hiver den i gulvet, slår neven mot speilet, tråkker på papiret på gulvet, tråkker og sparker, men det revner ikke. Liket er intakt, ikke en flenge i huden. Ikke en åpning over brystvevet inn til det feige, innskrumpede hjertet.
Jeg har hørt om mordere som etter å ha drept, ikke føler seg ferdig med det. De er for speeda på hat, eller kjærlighet, det at døden har inntrådt, er et antiklimaks. De har ikke drept nok, den tunge, slappe kroppen er en ny provokasjon. De må tråkke på liket, pisse på liket, kutte det i biter for å holde på følelsen. Bare en syk ting jeg hørte på podcast.
Går det bra? spør Ola da vi møtes til lunsj. Han ser på meg, avventende, vaktsomt.
Med hva da? spør jeg og tar et lommespeil opp fra veska, drar lyserosa lipliner og lager kontur langs leppene, stryker på leppestift i samme farge. Dus, med blå undertone.
Disseksjonen, sier Ola. Om du tenkte på … Hva da?
Om du tenkte på mora di.
Jeg skal bli kirurg, sier jeg. Jeg tåler å se død.
Bra. Det går bra. Det er bare en eller annen slags kjemisk eim som sitter i porene, under svetten som rant bort i sluket da vi dusjet etter at vi lå sammen på hybelen. Etterpå ba jeg ham gå, det var blodflekker på lakenet igjen, det er normalt å blø to–tre uker etter en abort, men det må gi seg nå, jeg må bli ren igjen, få rene hender. Karmene rundt vinduet over senga er i ferd med å oppløses, jeg vet ikke hva som er vegg, hva som er glass, hva jeg stanger hodet mot og hva jeg kan stupe ut av med hodet først. Det lukter kadaver av huden min. Og håret. Det sitter i håret! Formalin, eller jeg vet ikke hva.
Folk legger igjen spor overalt. DNA. Hårstrå, fingeravtrykk, blod. Det er umulig å slippe unna med noe som helst.
Ola synes jeg burde høre mindre på podcast.
Fellesbadet er klamt etter dusjingen, jeg begynner å skrape vekk skitten under neglene med en neglefil. Skraper og graver. Må få det vekk, få vekk alt. Håret er fuktig, må føne det så det ikke blir flatt, og jeg må nappe brynene, det er noen hårstrå utenfor linjene. Leppene er inntørkede og har en blålig teint. Jeg møter blikket mitt i speilet, øynene er lukket.
Et ansikt. En seng. En plastpose som er revet opp. Fra Rema 1000. Ikke tenk på det.
Extrait traduit par Alison McCullough
Your first love will always be your last. Personally, I fell in love with Tezcatlipoca, god of the sky and the night, because it was within his power to both tear things down and build them up. I understood, far too early, that it was within my power to make things disappear – crows’ feathers, pink and blue glitter, my own mother. And because I knew how this was done, how one could remove pieces of the world as a surgeon cuts out a tumour, I ended up on the outside of everything. Because it isn’t true, as they would have me believe, that I feel an overwhelming loss of control, that the world is fundamentally chaotic and unpredictable, that I had to develop a pathological sense of guilt in order to create for myself an illusion of mastery and meaning. It isn’t like that, it’s worse: the guilt is entirely justified. The children of people who die by suicide don’t feel powerless, they feel powerful.
We line up outside the dissection room. My heart is utterly calm, as if it lies floating in formalin. Some of the others are white-faced. Next to me stands a boy whose face is covered with a film of dampness; his lips tremble when he laughs.
I’m sure nobody’s going to pass out, I say.
The tutor opens the door, and the smell wafts towards us. The sharp reek of pure alcohol. Almost intoxicating. I don’t back away, feel no light-headedness. I walk straight in.
The cool air pricks my skin. Numbs my brain. I look at my hands. Since I filed my fingernails early this morning, a small nick has appeared in the nail of my left thumb. I don’t know how I could have overlooked it. I put on a green apron, nitrile gloves.
The formalin inhibits tissue breakdown, but some things break down regardless. People whisper about the chemical smell. They turn pale. As if they weren’t prepared. Everyone knows that just when you think you’ve got used to it, the stench returns even more strongly. That it washes over you, again and again, as you try to hold your breath. But if you don’t breathe, you end up like the woman on the steel table.
I am unmoved.
We are put into groups. I volunteer to make the first cut.
The cadaver is covered with wet towels. Someone gags. I don’t even lean against the table for support. There is only a pressure at my temples, a certain haziness, a film over my eyes. A kind of headache. The chest is revealed. A towel remains over her face, but I can still see it. The rose-coloured hair. The little flash, or glimmer, when she smiles.
The visions fracture in my head, brighten, dissolve.
No. The dead body looks like no one I’ve seen before. Absolutely no one. I need to get rid of the images rolling across my retinas, press pause. The images blur, and the screen turns blank.
It’s an old woman, lying there on the dissection table. She likely fell asleep one night and didn’t wake up. Simply died of old age, a completely natural death. An old woman who had bequeathed her body to teaching and scientific research.
And now it’s my turn. I don’t know what you’re supposed to think, I haven’t intended to think anything at all. I’m just going to get down to business. This is a subject of study on my course. Three-quarters of an hour. Forty-five minutes. I will do what I have to do.
I take the scalpel, create an incision at the midline. A T-incision below the collarbone. The body is heavy and impenetrable, like rubber; almost resists as I cut the skin and muscles free and fold the flaps of skin aside. Cut through the ribs, lift off the front of the ribcage.
It’s strange, actually. Just how well I’m able to control these instruments. I’m Jack the Ripper, drilling through all the body is, all it has ever been. Where is the heart, where is the fucking heart.
In the bathroom I let the water run, unaware of whether it’s hot or cold. My hands turn red. I look at my face in the mirror, see a few strands of hair out of place, so put up my hair again. Smile at myself. Brush rouge over my cheeks, whose colour appears to have faded to pasty, or peaky, or whatever the word is. Then I rip the paper towel holder off the wall, throw it on the floor, slam my fist into the mirror, stomp on the roll of paper towels on the floor, stamp and stomp and kick, but nothing rips. The body remains intact, not a tear in the skin. No opening above the breast tissue into the spineless, shrivelled heart.
I’ve heard of murderers who, after killing, don’t feel that they’re done. They’re too amped up on hate, or love; the fact that death has occurred is an anticlimax. They haven’t killed enough – the heavy, limp body is a new provocation. They have to stamp on the corpse, piss on the corpse, hack it into pieces to hold onto the feeling. Just a sick thing I heard on some podcast.
How’s it going? Ola asks when we meet for lunch. He looks at me, expectantly, watchfully.
With what? I ask, taking a mirrored compact from my bag and outlining my lips in pale pink lip liner before applying lipstick in the same shade. Subdued, with a blue undertone.
Dissection, Ola says. I was wondering whether it made you think about…
What?
Whether it made you think about your mother.
I’m going to be a surgeon, I say. I can handle seeing death.
Good. Things are good. There’s just this kind of chemical odour that remains in the pores, beneath the sweat that ran down the drain as we showered after we’d slept together in my room. Afterwards, I asked him to leave, there were bloodstains on the sheet again – it’s normal to bleed for two to three weeks after an abortion, but surely it has to stop soon, I need to be clean again, to have clean hands. The frame of the window above the bed is rotting, I can’t tell what’s wall, what’s glass – what I can hit my head against and what I can jump out of head first. My skin reeks of cadaver. And my hair. The smell gets into your hair! Formalin, or whatever it is.
People leave traces of themselves all over the place. DNA, strands of hair. Fingerprints. Blood.
It’s impossible to get away with anything these days.
Ola thinks I should spend less time listening to podcasts.
The shared bathroom is dank after my shower. I begin to scrape away the dirt from under my nails with a nail file. I scrape and dig. Have to get rid of it, get rid of all of it. My hair is damp, I’ll have to blow-dry it so it doesn’t end up flat, and I need to pluck my eyebrows, there are a few stray hairs outside the lines. My lips are dry and have a bluish cast. I meet my own gaze in the mirror, and my eyes are closed.
A face. A bed. A plastic bag, torn open. From a discount supermarket chain.
Don’t think about it.