Kjersti Anfinnsen, née en 1975, est dentiste à Oslo. Elle a suivi des cours de création littéraire à l’Académie d’art contemporain de Tromsø, ainsi qu’à l’Académie d’écriture de Bergen. En 2012, elle fait ses débuts littéraires avec le roman Det var grønt (C’était vert). Le roman De siste kjærtegn (Les derniers signes d’amour) paraît en 2019 et est traduit en russe ainsi qu’en danois. Anfinnsen est lauréate de nombreux prix et bourses littéraires. Paru en 2021, son troisième roman, Øyeblikk for evigheten (Des moments pour l’éternité), représente la suite à part entière de De siste kjærtegn.
Birgitte Solheim est une cardiologue qui a 90 ans - si vieille que la plupart de ses amis sont morts. Solitaire et fragile, elle passe la plupart de son temps dans son appartement à Paris. Derrière elle, il y a une longue carrière dans un environnement dominé par les hommes, et elle n'a jamais donné la priorité à la fondation d'une famille. Aujourd'hui, elle essaie de se réconcilier avec la vie, tout en observant les gens et le monde. Avec sagesse, expériences, dynamisme et humour, elle ne renonce pas à son rêve d'amour. Øyeblikk for evigheten (Des moments pour l’éternité) est un roman tendre, amer et étonnamment drôle sur la solitude, l'amour et la mort. Qui êtes-vous quand vous êtes vieux ? Êtes-vous seulement le représentant d'un certain âge ?
Agent / Rights Director
Publishing House
Translation Deals
- Poland : Art Rage
Excerpt
GRAND HOTEL
Vi klamrer oss til hver vår stol slik vi klamrer oss til selve livet. Feilaktig har jeg takket ja til en invitasjon fra Rikshospitalet i Oslo for å motta en utmerkelse. Jeg skylder litt på Javiér, som overtalte meg på sitt sjarmerende vis. Han mente jeg fortjente oppmerksomheten. Våre fabuleringer fikk oss til å glemme hvor skrøpelige vi er, så vi reiste slik vi lovet hverandre, og ble deretter overrasket over at alderen har fått slik tak på oss.
Nå våger vi ikke å forlate hotellrommet. Kan hende finner vi ikke tilbake. Det er livstruende glatt utenfor. Dessuten er det kaldt. Så vi sitter i hver vår stol med dyne og ser ut av hvert vårt vindu mens vi venter på å bli hentet. Skjønt, Javiér har sovnet, og jeg ser nærmest ingenting.
ARVEN
Min søster sendte meg de fineste plaggene sine, strøket og brettet ned i en av postens pappesker. Hun brukte det siste året på å rydde, sortere og lagre, men aldri kaste. Elisabeth kastet ingenting. Jeg ser henne for meg der hun romsterer i skap og skuffer. Hektisk i bevegelsene, som om hun har det travelt.
Fremdeles er hun plagsom.
Men det er vel meg det er noe galt med, jeg mener: Hun er død, og jeg er irritert.
Øverst i forsendelsen ligger kåpen. Jeg løfter den opp etter kragen og trekker inn lukten av min søster. Ja, det er min eneste lillesøster.
«Slik lukter du,» sier jeg.
«Chanel og karbonadesmørbrød,» sier hun.
Jeg tar på meg kåpen. Ruvende henger den rundt meg, jeg blir svimmel, og alt omkring meg forsvinner et lite øyeblikk.
NEDERLAG
Michel M er syk. Det er visst noe som går. Jeg lager middag selv. For å lese oppskriften trenger jeg lupen med størst forstørrelse og lys. Vanligvis ligger den i midtskuffen på skatollet i stuen. Nå er den vekk. Jeg husker ikke når jeg brukte den sist. Sikkert i går. Det er nær sagt livsnødvendig å legge ting på faste plasser. Glemselen er som et hardt slag mot ansiktet, store utsnitt av hukommelsen har rast ut, og man husker ikke annet enn at man har blitt fryktelig gammel. Jeg kan ha glemt hele somre, og sikkert noen av de andre årstidene. En lang høst, en kort vår, hva vet vel jeg lenger annet enn at tiden oppløses og forsvinner. En årstid blir borte på et øyeblikk. Særlig har somrene en lei tendens til å fordufte.
Jeg bestemmer meg for å lete i et kvarter. Ikke lenger. Da blir jeg sur og sliten. Mens man leter, kommer man i fare for å rydde, minner jeg meg selv på.
«Det må jeg ikke gjøre,» sier jeg høyt.
Dersom jeg rydder, blir det heller mer rot, knuste glass og håpløse rokeringer, og jeg finner ingenting siden. Det er bortkastet.
Etter en rolig leteaksjon bestiller jeg mat levert på døren.
Brioche og crème au chocolat.
FLYT
Jeg har aldri riktig vært i vinden. Da jeg var barn, var ikke barn viktige. Da jeg studerte og arbeidet, var det en klar fordel å være mann. Og nå, når jeg er virkelig gammel, skal man visst være ung i denne verden.
MODELLEN
Jeg setter meg ned overfor Javiér ved tegnebordet og spør om han er sulten. Han reagerer ikke, fortsetter rolig å file på en trebit han holder mellom hendene.
«Hva tenker du om vinduer?» sier han.
«De er nødvendige,» sier jeg. «Hva liker du med vinduer?»
«Lyset som siver inn gjennom dem,» sier han. «Måten strålene duses ut og kysser veggene på.»
«Jeg synes de tar seg best ut når de er buet,» sier jeg.
Så snur han modellen og plukker ut kirkens vinduer på den ene siden.
«Er det egentlig så viktig?» sier jeg.
Han klør seg på haken. En sur eim siver mot meg. Jeg forsøker å komme på når han dusjet sist. Jeg husker ikke.
Excerpt - Translation
Translated from Norwegian by Kari Dickson
GRAND HOTEL
We cling to our chairs in much the same way that we cling on to life. I, rather stupidly, have accepted an invitation from Oslo University Hospital to receive an award. I blame Javiér in part, he was so charmingly persuasive. He felt I deserved the attention. In our enthusiasm, we forgot how decrepit we are, and off we went, as we promised each other we would, only to discover, to our surprise, that age has a firm hold on us.
And now we don’t dare leave the hotel room. We might not find our way back. It’s fatally slippery outside. And very cold. So we stay lodged in our chairs, wrapped in a duvet, and look out of the window while we wait to be collected. Well, that’s to say, Javiér has fallen asleep and I see practically nothing.
INHERITANCE
My sister has sent me her best pieces of clothing, neatly ironed and folded in a post office box. She spent the last year of her life tidying, sorting and storing, but didn’t throw anything away. Elisabeth never binned anything. I can just picture her rummaging through her cupboards and drawers. Bustling movements, as though she were busy.
She still manages to plague me.
But it’s probably me there’s something wrong with, I mean: she’s dead, and I’m still annoyed.
Uppermost in the box is a coat. I lift it up by the collar and draw in the smell of my sister. Oh yes, that’s my little sister.
‘That’s how you smell,’ I say.
‘Chanel and fried onions,’ she says.
I put the coat on. And vanish in its capacious folds.
DEFEAT
Michel M is ill. Seems there’s a bug going around. I have to make my own dinner. To read the recipe, I need a good light and my strongest magnifying glass. I normally keep it in the middle drawer of the bureau in the sitting room. But it’s not there now. I can’t remember when I last used it. Yesterday, no doubt. Goodness, it’s vitally important to put things back in the right place. Forgetfulness is like a slap on the face, huge parts of the memory collapse, and you can’t remember anything except that you are terribly old. I may have forgotten entire summers, and possibly some other seasons as well. A long autumn, a short spring, what do I know, other than that time is dissolving and slipping away. A whole season vanishes in the blink of an eye. Summers in particular have an unfortunate tendency to evaporate.
I decide to look for quarter of an hour. No more. By then I’ll be tired and fractious. I remind myself there is always a danger that once you start looking, you start tidying as well.
‘I mustn’t do that,’ I tell myself out loud.
If I start tidying, it will only result in more mess, broken glass and silly changes and I won’t be able to find anything. It’s a waste of time.
Following a controlled search, I order food to be delivered to my door.
Brioche and crème au chocolat.
FLOW
I’ve never really had a favourable wind. When I was a child, children were not important. When I studied and worked, it was more advantageous to be a man. And now that I’m old, youth is what’s vaunted in this world.
THE MODEL
I sit down opposite Javiér at his drawing board and ask him if he’s hungry. He doesn’t react, just carries on filing a piece of wood he’s holding in his hand.
‘What are your thoughts on windows?’ he says.
‘They’re necessary,’ I reply. ‘Why do you like windows?’
‘The light that filters through them,’ he says. ‘The way the beams are softened and kiss the walls.’
‘I think arched windows are the nicest,’ I say.
Then he turns the model around and takes out the windows from one side.
‘Is it really that important?’ I ask.
He scratches his chin. A slightly sour smell wafts over towards me. I try to remember when he last had a shower. I can’t.